Pakking til Fjelltur

Føre man skal reise til fjells, er det en veldig viktig ting man må ta for seg føre man reiser: Pakking. Det er desidert det viktigste du gjør før du hopper i skoa og drar på deg Gore-texen for så å vandrer avgårde. Pakkingen består av flere ting: Selve pakkingen, hva du pakker i, og hvordan det skal justeres for deg og kroppen din på best mulig måte.

Selve pakkingen skjer i heimen føre en skal ut på eventyr. Det første en burde gjøre er å sjekke været. Det er utrolig viktig, for da finner man ut hva slags klær man trenger å pakke mest med seg av, og hvilke klær en skal la ligge hjemme. Etter at finværet er blitt bekreftet er en klar for å lete fram alt en skal ha med seg på tur. En ting jeg gjør er å lage en liten liste på telefonen, så finne fram alt og legge det på sengen, for så å krysse av på telefonen for hva jeg har funnet fram etterhvert, da ser jeg også hva jeg mangler.

Når kosebamse og ønskelig pysjamas er funnet fram, må en bestemme seg for hva en skal pakke i. Da ser man på hva slags tur en skal på. Er det chartertur til Kypros, så klarer en seg fint med en stor bag eller koffert. Skal en på fisketur midt i Femundsmarka, så sverger jeg til Bergans-sekken min. Da skal en mest sannsynlig gå mye, og da må utstyret følge med eieren. Skal en sove 1 natt ute, så holder en 40 L sekk, men snakker man en hel uke, så anbefales en sekk på minimum 100 L. Noe som også burde tas i betraktning er hvordan vær skal sekken/baggen din utsettes for? Er det fint vær med sol og blå himmel, så funker det meste. Har Poseidon (havgud) meldt sin ankomst over deg, så må du se an alternativene dine. Har du verken vanntett bag eller sekk, så må du belage deg på å pakke alt i søppelsekker for å holde det tørt. Jeg sverger fortsatt til Bergans sekken min som er vanntett og flyter i vannet skulle jeg miste den!

Bilde fra toppen av Snøhetta - 2286 meter over havet

Foto: William Stolt

For å få en behagelig bæreopplevelse med sekk, må man huske å legge det tyngste i bunn av sekken og inn mot ryggen, Dette vil da si sovepose og lignende utstyr, man må også huske på å legge det man må ha lett tilgjengelig øverst som regntøy, mat og drikke, hvis dere husker det her da vil dere få en langt mer hyggelig tur! GOD TUR!

Mvh Wiliam Og Vebjørn

Moskus

Moskus

Moskus er en type geit. Den er en drøvtygger som vil si at den fordøyer maten sin flere ganger.

Moskusen er en planteeter som da vil si at den kun spiser grønt, ikke kjøtt.

Den er egentlig ganske fredelig men kan bli irrirert hvis du trår innenfor intimsonen dems som ligger på ca. 50 meters avstand, mens sikkerhetsavstanden ligger på 200m. Dette er pga. moskusen kommer opp i en utrolig høy fart på veldig kort tid. Den kan løpe i hele 60 km/t på bare 2 sekunder. Men det er ikke den eneste grunnen til at denne sikkerhetsavstanden er på 200m. Hvis du kommer for nærme moskusen, blir den forstyrret fra beitet sitt. Skjer dette for mye, får den ikke spist nok så den får spart opp fettlaget sitt. Dette betyr at når vinteren kommer vil den dø.

Per i dag er det rundt 300 moskus i Norge.
Moskus er egentlig en svartelistet art. Men de får bli i Norge så lenge de holder seg innenfor området de har fått.

Til venstre på bildet over ser du en moskusskalle. Hvis du ser på hornene ser du hvor sterke disse dyrene er i toppen av skallen. Da moskusen angriper, er disse hornene det som utgjør størst skadetrussel.
Hvis du ser i neseborene ser du en slags virvel. Dette er noe som er ganske spennende med moskusen. Det den gjør er at når den puster inn kald luft, filtreres det gjennom nesen og gjøres om til varm luft.
Da vi var på tur i Dovrefjell erfarte vi at moskusen er i bunn og grunn ganske fredelige dyr. Vi så rundt 30-40 moskusfyr, og bare vi holdt oss innenfor sikkerhetsavstanden brydde de seg fint lite om at vi var der.
Men en gang kom jeg og en annen klassekamerat på ca. 20 meters hold, da moskusen stod rundt hjørnet på en liten kul vi gikk forbi. Vi så ikke den før den stod rett ved oss. Vi holdt oss rolig og tok noen bilder, men gikk rolig unna før den rakk i bli irritert. Hadde vi stått der lenger hadde den mest sannsynelig sagt ifra til oss at vi stod for nærme. Dette var veldig spennende.

Her ser du en gruppe med moskus vi så på vei til den siste leirplassen vår på turen.
Det var en veldig spennende tur hvor vi så mye moskus og lærte mye nyttig fakta om den.

Villreinsenteret

På Tirsdag besøkte vi reinsenteret på Dovre. Der ble vi møtt av Heidi (guiden våres), hun fortalte oss om villreinen som er på Dovre. Vi gikk oppover langs en sti på 1,5 km hvor det var heller som det sto forskjellige fakta om tiden fra istida til i dag. Vi lærte om hvordan forfedrene våres fulgte etter villreinen når isen smelta. De var avhengie av villreinen før jordbruket kom for fullt til Norge.
På toppen av stien kom vi til paviljongen som er kåret til verdens flotteste besøkssenter.

Her fikk vi i oppgave å sortere riktig kløv til riktig gevir.

Panoramautsikt over Dovrefjell

Under siste istid var det gode klimatiske forhold for rein i Sør-Europa. 30 000 år gamle franske hulemalerier og arkeologiske funn viser at viltet som våre europeiske forfedre jaktet på, ofte var villrein. Da isen smeltet for ca. 10 000 år siden, fulgte reinen iskanten nordover. I dag er Norge det eneste landet i Europa som fremdeles har den opprinnelige ville fjellreinen. Villreinfjella er derfor en europeisk naturarv, og det er vårt felles ansvar å bevare dem for ettertida.

Gevir og bein ble brukt til fiskekroker, harpuner, skaft til steinredskaper, kammer (bla. lusekam), nåler og pyntesaker. I Norge finnes det ca. 25000 villrein fordelt på 23 atskilte områder. Reinen har veldig god luktesans. Den kan lukte lav under snøen og farer på lang avstand. Reinens kløver fungerer som truger som gjør det lettere å gå i dyp snø om vinteren og på myr om sommeren.

Her er rådyr-, rein-, hjort- og elggevir.

Fra steinalderen har vi brukt reinskinn til både telt, klær, sko og liggeunderlag. Vinterpelsen gjør at villreinen tåler svært lave temperaturer. Den har tre ganger så mange dekkhår som andre hjortedyr. Villreinen har et nomadisk levesett og vandrer mellom sommer og vinterbeite. Villrein spiser lav om vinteren. På våren og sommeren trenger den grønne, spirende planter. 

Fjellfiske

 

Forrige uke var vi på naturviterlinja på en fjelltur på Snøhetta. Snøhetta ligger 2286 meter over havet. Turen opp på Snøhetta var en fin tur som vi hadde fint vær og bra utsikt. Fra toppen av Snøhetta så vi mange fiskevann. Og i de sjøene og elva hadde vi fiskekort. Når vi endelig kom på toppen av Snøhetta begynte vi å glede oss til fiskinga, så når vi fikk gå i fritt tempo ned hadde vi en gjennomsnittsfart på 10-12 Kmt nedover fjellsiden.

Fra toppen og ned til første sjøen brukte vi 1t 15min, så det gikk radig. I første sjøen tok det ikke lang tid før Krister fikk en liten ørret på lille auren. Så gikk det en liten stund uten mer fisk, så vi gikk til et sted det vaket bra. På første kaste fikk Magnus og Krister en på første kaste. Der stod vi en liten stund og fisket. Og det ble 8 stk på den plassen, men bare småfisk. De fiskene vi fikk tok på lille auren og en sølv kroken sluk. Når vi så de andre begynne å passere oss tok vi på oss sekken og gikk nedover til hytta. Når vi kom på hytta sto Mattis og Fredrik og fisket i elva. Fredrik hadde fått en ørret, men det var visst ikke så veldig bra der for det var veldig grunt.

Dagen etter så skulle vi gå ned til Kongsvoll, men på vegen kunne vi fiske i sjøene og elva som gikk nedover der vi skulle gå. Der fikk vi en 10-15 fisker. Så gikk vi videre nedover så vi kom innpå elva, der hadde vi store forhåpninger da vi så på kartet. Men da vi kom fram! Jeg har aldri vært så skuffet noen gang som da vi kom frem. Det var bare en liten å som sildra mellom dalene der. Etter det gikk turen til leirplassen. Når vi kom dit rigga vi leir tente bål og gjorde oss klare. Når alt var klart gikk vi ned til elva som rant rett nedenfor. Det første vi så var en stor fin kulp, så vi fikk store forhåpninger. Etter ett par kast så begynte vi å ha etter fisk og se fisk, men vi ble veldig skuffet da for det var bare småfisk der. Og de ville heller ikke ta, men vi hadde ikke lange tiden på oss heller, så vi måtte gå opp igjen og spise. Og innen vi fikk spist mat så var det blitt for mørkt til å se noe, så vi bestemte oss for å legge oss og sove til dagen etter. Dagen etter fikk vi heller ikke fiska, for vi vi ville heller dra fortere hjem.

Fjellklima og fjellets planter

Fjellklima kjennetegnes ved at temperaturen er mye lavere og luften mye renere.

De abiotiske faktorene, altså været, er mye mer ekstremt på fjellet som gjør at dyr og planter er nødt til å tilpasse seg dette.

Fjellet er en sone over den klimatiske skoggrensa. Det er delt inn i 3 soner; Lavalpin-, mellomalpin- og høyalpin sone.

Lavalpin sone: Er en sone ovenfor skoggrensa. Her er plantelivet variert og det vokser både vier, dvergbjørk, einer og lyng der.

Mellomalpin sone: Det er fortsatt en sammenhengende vegetasjon, men uten trær busker og blåbærlyng. Det vokser stort sett bare gress og rabbesiv.

Høyalpin sone: Her er det lite sammenheng i vegetasjonen. Det er stort sett bare stein, lav og moser. Det er snø og is her omtrentlig året rundt.

En lavalpin sone vi var på i fjellet. Det ser vi fordi at plantelivet er veldig variert og at det vokser vier der.

Vi besøkte Norges høyest beliggende furuskog på Hjerkinn. Denne skogen ligger 968 meter over havet og heter Hjerkinnsholen naturreservat. Grunnen til at denne skogen klarer seg så  høyt opp i fjellet er fordi den ligger godt i ly og på solsiden som gjør at de abiotiske faktorene ikke blir så ekstreme.

Kjetil, Magnus og Krister i ei furu på naturreservatet.

PLANTER:

Mogop: Er en hårete plante på 10-20 cm høyde. Mogopen vokser på tørre steder i Norge og er mest vanlig i Jotunheimen og Dovrefjell. Den er en legeurt som blir brukt mot blant annet: vorter, migrene, brekkmiddel og mage- og tarmproblemer.

Sånn ser mogopen ut. (Bilde: http://ndla.no/nb/node/114759)

Rosenrot (Rhodiola rosea): Rosenrot er en flerårig urt som blir 10-25 cm høy og som vokser i tette tuer. Den blomstrer i juni-august og er vanlig på fjellene i Norge, Sverige og Finland. Den er funnet 2280 m over havet. Rosenroten fungerer som potens middel og som en medisinsk urte som er bra mot stress og som skal styrke kroppen.

Her er et bilde av hvordan en rosenrot ser ut.

Harerug: Harerug er en 5-30 cm høy, flerårig urt med en kort og grov jordstengel. Harerug blomstrer med hvite eller rosa blomster som sitter samlet i en smal og tett aks. Den kan brukes som en næringsrik føde i nødssituasjoner. Medisinsk kan harerug anvendes mot byller, verkesår og forkjølelse. Haren er også veldig glad i denne planten.

-Amalie og Mattis

fjellrev og lemmen

Fjellrev (vulpes lagopus)
Vi var ikke så heldige at vi så fjellrev (vulpes lagopus). Men vi så spor og vi lærte om fjellreven på villreinsenteret.

et (antakeligvis) fjellrevspor.

Det finnes både hvitrev og blårev av arten fjellrev. Fjellreven kan få rundt 12 valper i kullet og får et kull i året hvis de møter en make. Fjellreven er cirka 25 % mindre enn rødreven og blir derfor ofte fortrengt der begge finnes. I Norge veier en fjellrev cirka 2,5–5,0 kg, mens fjellrev på Svalbard veier 3,0–3,5 kg i snitt. Kroppslengden er cirka 46–73 cm, målt fra snutespissen til haleroten. Halen utgjør i tillegg cirka 25–52 cm. I vill tilstand kan fjellreven bli opp mot 6–10 år gammel. For vill fjellrev er imidlertid snittalderen mer typisk 3–4 år.

Hvitreven er hvit om vinteren men brun på ryggen og lårene, og gul under buken.

 Blårev er en mutasjon av fjellreven men finnes ikke naturlig i Norge. Den blå fargen er et resultat av en mutasjon. Blåreven holder for det meste til på snøfattige øyer, det er trolig årsaken til at den har mørkere pels for bedre kamuflasje. Blårevpels er mest ettertraktet og best betalt.

Blåreven feller gjerne vinterpelsen på våren i arktiske strøk og har sommerdrakt fram til høsten. Oppdrettsreven har ett lysere mer sølvfarget skinn enn vill blårev. I oppdrett blir den normalt større enn ville rever.
Fjellreven er utrydningstruet trolig grunnet uregelmessige lemen år og pelsfangst. Men etter at fjellrev ble satt virker det som at smågnager årene blir mer regelmessige så det kan virke som at fjellreven har innvirkning på lemenårene.

Lemen – (Lemmus lemmus)
Lemen, smågnager art i hamster familien. Den har en kort og kraftig kropp, ganske kort hale korte bein og små ører som er nesten skjult i pelsen deres. De er brungule med en stor svart flekk på den fremste delen av ryggen, undersiden, altså magen er lysegul. Lengden er 7 – 15 cm, halen er 1– 2 cm. De kan veie opp til 130 g.
Lemen får flere kull i året, de kan få helt opp til 7 unger i hvert kull. I fangenskap har de fått opp til 16 unger i et kull, det er svært sjeldent. Av disse overlevde 12 die perioden. Leve perioden deres er mellom 2 -3 år. De spiser mose, starr og gress.
Lemen lever i fjelltrakter, nordlige strøk av Skandinavia og Finland, samt de lever også på Kolahalvøya. I Norge er den i alle fjelltrakter, lenger nord i landet er de også i lavlandet. I Sør-Norge kan den enkelte år overvintre i lavlandet. Lemen kan bli svært hissig, så hissig at de kan dø.