Kanotur Atnadalen

Kanotur Atnadalen

tirsdag 26. oktober 2010

Elgjakt

Fredag var det elgjakt på dagsorden. Noen hadde allerede dratt på torsdags kvelden i en koie på Kynna. Seks gutter fra naturviterklassa på vg2 og en bikkje. Dagen etter kom resten av klassa sammen med naturviterne på vg1.
Knut Arne og Bjørn var jaktledere. 9 Fra naturviter på vg1, 10 fra naturviter på vg2 og 6 voksne. 25 på elgjakt. Noen manglet fra vg1 og vg2. Vi var fulltallige ca klokka 9.
Da alle hadde møtt opp samlet samlet vi oss sammen for å videre informasjon fra Knut Arne. Jakttypene som skulle uttøves var postjakt med drev, klapp og postjakt. 9 poster. Vi delte oss opp i to grupper. en driv/klappjaktgruppe og en postgruppe. Formålet med dette var å drive eventuell elg mot postgruppa. Da drivjaktgruppa nesten hadde kommet fram til postgruppa fikk de med jaktradio høre at Ivan hadde skutt en kalv. Dette var Ivans første elg.




Hele gruppa samlet seg til posten til Tor Erik og Ivan for å se på vomming av elgkalven.
Knut Arne viste oss hvordan man vommer en elg. Når en elg skal leveres til vetrinær for sjekk av eventuelle sykdommer og godkjennelse av dyret. Da må alt ovenfor mellomgulvet være med, som lever, hjerte og milt.
Etter vomminga ble vi enige om at vi skulle "suge på denne karamellen" som Knut Arne sa og ta en god matpause på Breifløyta og ta en litt tildligere avslutting på dagen.

Av Nils og Helge



torsdag 21. oktober 2010

Teoridager uke 42




Mandag, onsdag og torsdag fikk vi en fordypning i karbonkretsløpet og nitrogenkretsløpet. Mandag var det fokus på karbonkretsløpet. Trær lagrer karbon som tar opp fra CO2 i fotosyntesen og gjør det om til stivelse. Dette blir sluppet av som avfallstoffer. Celleånding hos dyr er motsatt av trærnes. Vi puster inn oksygen(O2) og puster ut karbondioksid (CO2). Olje er blant annet større mengder karbon lagret over flere millioner år.

På onsdag var det ut i skogen for å se etter såkalte nitrogenfiskere
nde knoller som lever i symbiose med gråor. Symbiose er når to levende organismer lever av hverandreGråor er et pionertre som vokser ved bekker det jorda er våt. Vi fant noen røtter med knoller. vi så også på diverse planteliv og hvordan de er tilpasset miljøet sitt. Furu er et tre som vokser på mer eller mindre tørre områder. Røttene på furua er dype. "Omtrent som en gulrot" sa Ragnhild. Dette gjør at furua får den næringen den trenger. Furua er også godt utstyrt mot skogbrann. Nederst på barken er den tykk og isolerende. Dette gjør treet ikke tar så lett fyr. Så gikk vi inn i granskogen for å se på hvordan planter er tilpasset livet i granskogen. Gauke, eller syreblad er en liten plante som ikke trenger lys for fotosyntesen. Derfor klarer den seg bra i de lysfattige omgivelsene i granskogen. Grantreet er klarer seg veldig godt uten sollys.

Torsdag startet vi med tung, "gresk" innføring i nitrogenkretsløpet. Vi lærte mer om de nitrogenfikserende knollene på røttene til ora. vi så også på disse knollene i stereoskopet for å lage en rapport om symbiose med nitrogenfikserende bakterier.




Av Helge og Nils

onsdag 6. oktober 2010

Moskusen


Moskus

Fakta: Latinske navnet for moskus er Ovibos Moschatus.

Vekt og høyde: 220 kg – 400 kg.

De kalles: Okse, Ku og Kalv.

Familie: Hører til sau og geite familien.

Utbredelse: Canada, Grønland og Norge.

Habitat: Arktisk og Alpin.

Mat +: De er drøvtyggere og spiser gress og planter.

Pels og lukt: Pelsen er tykk og rekker nesten ned til bakken, de tåler ekstrem kulde. Pelsen har en gulbrun farge og hannens pels lukter musklignende duft.

Fart: De kan løpe i en fart av 60 km i timen.

Hvor lever de på sommeren: Om sommeren lever moskusen på våte områder som elvedaler. På vinteren søker de høyere på grunn av den dype snøen nede i dalene.

Egenerfaringer: Vi synes det var flott å se på moskusen og tenke på hvor store de egentlig er. Man må tenke på det at de er store dyr med en toppfart på 60 km i timen og man må ha en del sikkerhetsregler som å holde seg 200 meter borte ifra dem. Det var en flott tur med mange fine opplevelser med moskusen. Fin tur!

TUREN TIL DOVREFJELL

Vi dro ifra skolen med buss klokka halv 10, og satte kursen mot dovrefjell.
vi kjørte veien om Atna, også om Folldal kommune.
Der stoppet vi ved frekmyr naturreservat, det naturreservate ble fredet 22.desember 1989.
Naturreservatet er 6.3 km2 stort.
Området består av mye eskesystemer og dødisgroper.

Dødisgroper er spor etter større eller mindre isklumper som ble begravd i løsmateriale under isavsmeltingen. Da isklumpene smeltet, raste løsmaterialet sammen, og det ble dannet groper i overflaten.

Esker er lange, gjerne buktede rygger som består av sand og grus, ryggene er dannet av elver som rant i tunneler under isen. På elvebunden ble det avsatt store mengder løsmateriale. Da isen smeltet bort, ble det liggende igjen lange strenger med sand og grus som viser hvor iselven har gått. Dersom eskerne skulle bli bevart under isavsmeltningen, skulle isen bli bevart under isavsmeltningen, måtteisen ha liten eller ingen bevegelse. En slik ”død” bre som la grunnlag for dannelsen av eskere, lå omkring overløpspassene i den nordlige delen av Hedmark.

Etter att vi hadde vært innom det naturreservate kjørte vi videre mot hjerkinn. Da vi kom dit stoppet vi på hjerkinnholen naturreservat.
Der så vi på Norges eldste høyestliggende furuskog, den ligger på nordsiden av RV 29 mellom Hjerkinn og Folldal.
Området er 1.697 dekar og ligger 850-970 meter over havet.
Naturreservate ble oppdrettet 9.juli 1993.




Etter det satt vi turen opp mot dovrefjell der vi skulle sove, men der kan man ikke alltid kjøre igjennom for det er forsvarsområde så vi måtte vente til 17.30.
Da vi kom frem satte vi opp lavvoer.

Av Trond Erik Og Mats

Fjellet som økosystem

Fjellet som økosystem: Det er vanlig å definere fjellet (den alpine regionen) som de områdene som ligger over skoggrensen. Fjellet deles inn i tre soner: lavalpin, mellomalpin og høyalpin sone. lavalpin sone begynner der skoggrensen stopper. i høyalpin sone lever det få arter, og her kan man si at man er ved livets yttergrense.

Klimaet er en viktig abiotisk faktor i fjellet. Gjennomsnittstemperaturen er lav også om sommeren, men sterk solinnstråling kan gi svært høy temperatur ved bakken. vekst og formuleringssesongen er kort og vinden er ofte sterk. i tillegg fører frost til tørke og ustabil jord. vinteren er lang og kald, snømengden og fordelingen av snø i terrenget er viktig abiotisk faktor for utbredelsen av plantearter og vegetasjonstyper. snøfordelingen er ganske lik fra år til år siden vindretningene gjerne er relativt stabile. på rabbene ( forhøyninger i terrenget) er det lite snø. det er tilig bært om våreno og tørt. nede i søkkene (snøleiene) er det mye snø, kort vektstsesong og fuktige forhold.Dyr og planter som lever i fjellet, har utviklet gode tilpasninger til det barske miljøet. vegetasjonen sammen med de abiotiske faktorene vil totalt sett være styrende for hvordan dyrene fordeler seg i fjelløkosystemet. Rabbene (forhøyningene) er ofte de enseste stedene tilgjengelige vinterbeitene for villrein, for der er det lite snø. her kan også fjellrypa finne mat om vinter, eller den søker ned til fjellskongen for å spise bjørkeknopper. Om vinteren lever smågnagerne i ganger under snøen, oftes der det ligger et tykt isolerende snølag.
Eksempler på dyr og planter som har tilpasset seg ett liv på fjellet:

Fjellreven ( Alopex Lagopus) "reven på hare føtter": Navnet viser til at pelsen på føttene er svært tett og isolerende, slik som den er hos harer. ved hjelp av motstrmsprinsippet blir varmetapet mellom snø og føtter minst mulig. varmt blod renner fra kroppen og ut i føttene, gir fra seg varme til blodet som kommer fra føttene og inn mot kroppen. dermed er føttene kaldere en resten av kroppen. det samme gjelder osgå snute og ører.. Fjellreven har hvit kamuflasjepels om vinteren. sommerpels fargen er gråbrun overside og gråhvit underside. pelsen isolerer svært godt mot kulde, og revens vinterpels har den høyeste isolasjonsevnen som er målt hos pattedyr. den kan rulle seg sammen med snuten under halen og la seg snø ned. snøen isolerer også godt. fjellreven trenger ikke spise hverdag, og den går i perioder på 10-14 dager uten mat.


Issoleie ( Ranunculus glacialis) Tilhører soleiefamilien og er den frøplanten som vokser høyest oppe i fjellet. den er funnet hele 2370 moh. Issoleia har en parabolformet blomst som samler varmen for å sikre raksere frømodning, og den kan sette modne frø etter bare 17 dagers blomstring. kronbladene skifter farge fra hvit til purpurrød etter befruktning. den mørke fargen abosrberer mer varmestråling, og det bidrar til raskere frømodning. alt dette er tilpassninger til et liv på fjellet.

Skrevet av : Ida Johanne

Turen til Snøhetta


08.00:
- Vi sliter med å komme ut av posen, men etter litt masing av noen ekstremt motvierte lærere kommer vi oss opp!

10.00:
- Vi reiser fra leieren og mot "foot of the mountian"(film1). På vegen får vi øye på 7 moskuser. Vi stopper og ser på de.(film2)

11.00
- Vi har parkert og er klare til å gå mot toppen. Været er helt klart eksremt bra denne dagen! ikke en sky på himmelen, hele klassen er motivert for denne dagen.

12.00
-Nå er det lunsj tid og vi har kommet til foten av fjellet. Nå gjennstår det bare å klatre høydemeter!

15.45
- Toppen er besteget og alle er fornøyde! Kjempe opplevelse! Finnes ikke en sky på himmelen, kjempe Fint! Ikke rart at normenn i mange år har trodd at dette var "norgestak", for en utsikt! (film3)

17.00
-Vi begynner å gå ned fra toppen, det virket mye brattere å gå ned fra fjellet samtidig som det tæret på knær.

19.00
-Reiste vi tilbake med bil fra foten av fjellet. Kom fram og begynte med maten. For en herlig dag!!!!

(film1)


(film2)


(film3)

Matlaging på fjelltur



Uten mat og drikke duger helten ikke :)






Første kvelden hadde vi rådyrgryte med stekte poteter, vi fordelte oppgavene slik at alle hadde sin oppgave. Rådyret som var i gryta er det vi elevene som har flådd og tilberedt etter at en Toyota Hilux meide det ut i grøfta. Vi var heldige ettersom det bare var hodet på rådyret som var knust, så resten av kroppen var fullt mulig å spise(vi fikk tillatelse av viltnemda og grunneier til å beholde dyret).



Lærerne hadde kokt kraft på bogene før turen så dette var klart til bruk. Vi wokka rådyrkjøttet på ei takke, hakket løk og gulerot og blandet alt i ei stor gryte. Einerbær(selvplukket), tørket sopp, creme fresh og krydder var også med i gryta.

Maten smakte bra og alle ble gode og mette i magen sin, etter dette kvellet vi.


Andre kvelden hadde vi indrefileet av svin med ris, wook og peppersaus til kveldsmat. Det hadde blitt mørkt før vi kom oss ned fra Snøhetta, så vi satte alle i en stor ring med lykt på hodet. Akkurat som kvelden før, fordelte vi oppgaver, slik at alle hjalp til.
Vi brunte kjøttet på takka før vi pakket det inn i folie og la det på bålet, imens wokka vi grønnsaker, kokte ris og laget saus.



Maten smakte også denne kvelden bra og vi sovnet ganske raskt etter en spøkelseshistorie fra Simen.



Selv om vi er uti i det fri, hindrer ikke dette oss i å lage en utsøkt rett. Vi brukte for det meste takke over et bål, hvor vi brukte bjørk som brennvirke. For å lage saus og gryte jukset vi litt med en primus, for at det ikke skulle bli midnatt føre vi fikk i oss maten.


Skrevet av Ola og Maren :)

Floraen på Dovre


Dovrefjell har en av Norges mest uberørte økosystemer i forhold til menneskelig påvirkning. Plantelivet på Dovrefjell og Sunndalsfjellene er veldig unikt i forhold til noe annet i verden. Dette skyldtes de isolerte landområdene som var nakne da isen trakk seg tilbake etter den siste istiden. Vi finner flere planter her som ikke finnes noe annet sted i verden. Planter For eksempel: Knutshørapp, sterneblom, og norks malurt. Planteliver varierer veldig mye på grunn av store nedbørsforskjeller. Området øst rundt Folldal er blant de tørreste stedene i Norge. Dette skyldes at dette område ligger i såkalt regnskygge. Mest regnfylt er områdene i vest.
Geologisk sett er det også stor variasjon.
Dette gir da grunnlag for et ganske variert planteliv på Dovrefjell og Sunndallsfjellene

Her har vi en liten fjelljamne øverst og fjellsmelle nederst.

Mer info om fjellsmelle

Mer info om fjelljamne

Av Helge og Stine